Når til og med Lærernes Landsforbund i fredelige Sverige klager på skolesikkerheten, er det nok på høy tid at vi lytter. Situasjonen er heldigvis langt fra så prekær som i USA, men voldelige angrep har forekommet både i Sverige og Finland – land som er kjent for sine åpne, progressive skoler. I Norge har vi også sett en økt frekvens av vold og trusler i skolen, særlig i Oslo. Det betyr likevel ikke at dette er et storbyproblem. Trenden er langt mer generell.
Vi må kunne garantere at skolen er en trygg havn for alle involverte. Men hvordan gjør vi dette uten at det går utover åpenheten som preger skolen i dag?
En vanskelig balansegang
Når visse sikkerhetstiltak blir foreslått, er det ofte mange som reagerer, siden de føler det går imot tillitskulturen i det europeiske skolesystemet. Skoler er ment å være åpne, trivelige steder, og dersom du begynner å installere kameraer, porter, låser eller til og med kroppsskanne alle som kommer inn, føles ting fort ganske annerledes.
Åpenbart er det ingen som ønsker at skolen skal føles som et fengsel.
Trenden i Europa heller mer mot slagsmål, trusler og hærverk enn skoleskyting. Du kan nok argumentere for at bekymringen for sistnevnte er overdreven, hvilket også betyr at vi kan gjøre mindre drastiske tiltak. Det er godt mulig at den beste løsningen hovedsakelig vil fokusere på de vanligere hendelsene, uten å nå et nivå som forutsetter metalldetektorer eller kroppsskannere. Dersom løsningen også kan hjelpe med å håndtere de mest ekstreme situasjonene er det bare en bonus.
Hvordan vil en løsning se ut?
Det er kanskje naturlig å se mot Finland etter svar, ettersom deres skole ikke bare er i verdensklasse, men også opplevde to skyteepisoder på elleve måneder, for rundt ti år siden. De vurderte tiltak som skuddsikkert glass og metalldetektorer ved inngangen, men landet til slutt på en mer subtil tilnærming, for å holde tillitskulturen ved like. En offisiell rapport anbefalte at hver skole burde danne (og jevnlig øve på) beredskapsplaner, i tillegg til å utføre årlige evakueringsøvelser, samt mer arkitektoniske tiltak som nødutganger og glassvegger.
Vi vil også legge til at rask kommunikasjon er essensielt dersom en beredskapsplan skal fungere. De fleste hendelser er over på 10–15 minutter, så det er uhyre viktig å handle raskt. Dersom vi unngår mer ekstreme tiltak som metalldetektorer eller kraftige låser, er det minste vi kan gjøre å sørge for at alle relevante personer blir varslet umiddelbart, i detalj, om pågående trusler dersom de skulle forekomme.
Dette er noe å huske på for de som fortsatt sitter på gjerdet. Valget er til syvende og sist opp til skolen eller kommunen den tilhører, men å ikke ta noen forhåndsregler i det hele tatt er sannsynligvis litt for naivt.